Skiidrett består av en rekke idrettsgrener som hovedsakelig skjer på vinterstid. Ski er naturligvis et sentralt element i utøvelsen av idretten. De fleste nordboere vet at ski er et redskap som benyttes som fremkomstmiddel på snø. I vinterlige og alpine miljø har ski antagelig blitt benyttet i tusenvis av år. Når det konkurreres på ski handler det ofte om å komme seg så raskt som mulig fra A til B. I enkelte idretter som hopp handler det om å hoppe så langt som mulig. Samtidig som man også får stilkarakterer.

Skikonkurransene ble etablert av de militære

Statue i Holmenkollen av Henrik AngellKonkurranseidretten ble faktisk utviklet av de norske skiløperkompaniene på 1700-tallet. Tanken bak dette var å avvikle konkurranser for å skape gode soldater på ski. Og gode skisoldater ble definert ved at de var utholdende, kunne hoppe over hinder og skyte på ski samtidig som de kjørte i nedoverbakke. Med andre ord en kombinasjon av langrenn, skihopp og en tidlig versjon av skiskyting.

Opp i gjennom årene har nordmenn også bidratt til opplæring på ski i andre land. Norges første medlem av den Internasjonale Olympiske Komite (IOC), Henrik Angell, regnes som skisportens grunnlegger i Montenegro. Han etablerte en skiskole der i 1893 på oppdrag fra prins Nikola. Senere medvirket Angell også til opprettelsen av den første skiskolen i de franske alpene i 1903.

Den moderne skisportens vugge stod i Morgedal

Sondre Norheim på skiDa dette er en side som har fokus på langrenn, vil vi heretter fokusere på langrenn og langrennssporten utvikling. Og som de fleste nordmenn har fått med seg er det Sondre Norheim som regnes som den moderne skisportens grunnlegger. Han var født i Morgedal i Telemark i 1825, og derfor sier man at Morgedal er skisportens vugge. Norheim var den store pioneren innenfor moderne skisport. Han kjørte slalåm som en ekte mester. Og han var delaktig i utviklingen av nytt utstyr. Et godt eksempel på dette er skibindinger rundt hælen. Dermed fikk man muligheten til å svinge og hoppe uten å risikere at skiene falt av. Norheim konstruerte også telemarkskien. En skitype med innsvingte sider. Som skiløper var Norheim uten sidestykke. Han behersket både hopp, slalåm og vanlig langrenn.

Langrenn som konkurranseform

En av skigrenene som nordmenn har konkurrert i og markert seg gjennom konkurranser i, er langrenn. En idrettsgren hvor de handler om å forflytte seg raskest mulig mellom to punkter. Og hvor langt dette er varierer veldig. Fra en kort sprint til 50 kilometer. Og enkelte ganger enda lenger i såkalte langløp. Eksempler på det siste er Birkebeinerrennet, Vasaloppet i Sverige og Marcialonga i Italia. Skiløp over henholdsvis 54, 90 og 70 kilometer.

I langrenn er det konkurranser i vinter OL hvert fjerde år, mens det avvikles verdensmesterskap annethvert år. I alle disse store mesterskapene konkurreres det både i sprint og i løp opp til 50 kilometer. Alle disse mesterskapene byr på masse spenning, og folk sitter engasjerte foran TV-en og heier på sine favoritter. Om man ikke er tilstede og ser det live i stedet. Ekstra spennende blir dette hvis du har spilt på odds på en av dine favorittløpere. Eller det norske laget i stafett. Odds og Liveodds kan du spille hos mange operatører, men det er greit å velge en aktør som gir gode odds og som betaler ut gevinsten når du vinner. På Norskecasino.org finner du mer informasjon om seriøse aktører som tilbyr både trygge og rettferdige spill.

To stilarter innenfor langrenn

Innenfor langrenn konkurreres det i dag i både klassisk stil og i fristil. Klassisk er den eldste stilen. Der følger løperne et spor og som regel har de festesmurning under skiene. Dette for at skiene ikke skal gli så lett når det skyves bakover for å skape fremdrift. I fristil skyves skiene utover fra kroppen. På samme måte som skøyteløperne gjør. Derfor kalles stilen også for skøyting.

I langrenn var det den klassiske stilen som var enerådende helt frem til på 1980-tallet. Da var det en del løpere som eksperimenterte med å skøyte i klassiske løp, samt å ha festsmurning til de var på toppen av en løype, og deretter rive av tapen under skiene som de hadde festet smurningen på. På denne måten ble det etablerte utfordret og man fikk etter hvert en ny stilart inn i konkurransene. På en måte kan man si at fristil tvang seg frem som en egen konkurransevariant fordi det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske.

I dag er det gjerne slik i de store mesterskapene at det er jevnt fordelt hvilken stilart de forskjellige konkurranse går i. Det er heller ikke til å legge skjul på at skøyting eller fristil er blitt veldig populært etter hvert. I enkelt land foretrekker løperne det, mens for eksempel i Norden har klassisk vært mer populært lenger. Klassisk stil var lenge på vikende front, men i dag ser det ut til at begge stilartene er kommet for å bli innenfor sporten.

Klassisk stil

Når det gjelder klassisk langrenn så består stilarten av tre teknikker. Staking (dobbelttak), diagonalgang og fiskebein. Klassisk foregår i en preparert løype med to diagonale spor. Ett for hver ski. I konkurranser er det som oftest flere løyper ved siden av hverandre slik at det skal være lett å passere en annen løper. Med få unntak er det ikke tillatt å ta skøytetak slik som i fristil. Unntakene er ved skifte av løype og når det kjøres i svinger. Det er mange eksempler på løpere som er blitt disket etter å ha forbrutt seg mot disse reglene.

Diagonalgang brukes over alt i en skiløype bare det ikke er for bratt eller det kjøres utfor. I svært bratte motbakker er det fiskebein som gjelder. Der det er plant eller i slake nedoverbakker benyttes staking.

Fristil

Skiløpere går opp alpinbakken under Tour de SkiFristil foregår som nevnt ved at skiene skyves utover samtidig som stavene skyves bakover. I skøyting er skiene kortere enn i klassisk stil. Stavene er derimot lengre. Innenfor skøyting er det fem underteknikker. Hvor disse benyttes kommer an på hvordan terrenget er. Teknikkene har fått navn som glidende fiskebein, padling, dobbeldans, enkeldans og friskøyting. Siden de benyttes i forskjellige typer terreng er det slik at den førstnevnte er den som gir minst fart, mens den siste gir høyest fart.

Glidende fiskebein er den eneste teknikken i fristil hvor stavene settes ned en for en. Dette er en stilart som sjelden blir brukt av konkurranseløpere. Unntaket er i meget lange og bratte bakker. Et godt, men ekstremt eksempel på dette er sluttbakken i Tour de Ski. Der går løperne opp en alpinbakke. Da er det bratt da!

Padling brukes mest i bratte bakker, mens dobbeldans benyttes på flatene og i lette motbakker. Enkeldans passer utmerket til flater og der det går svakt unna. I moderate unnabakker er det friskøyting som gjelder. Benteknikken er da som i enkel- og dobbeldans, men man bruker ikke stavene.